Mens FNs klimaforhandlingene står i stampe, går EU foran både gjennom å oppfylle sine Kyoto-forpliktelser, og stake ut kursen for et lavutslippssamfunn i 2050. Mens EU i høy takt vedtar nye regler for å oppfylle disse målene, er det merkelig å se at Norge som energinasjon prøver å forhandle ned EUs fornybardirektiv.

EU vedtok i 2007 de ambisiøse klimamålene om 20 % fornybar energi, 20 % energieffektivisering og 20 % kutt av klimagasser. Deretter fulgte medlemslandene og Europaparlamentet opp i 2008 med å vedta fornybardirektivet, kvotehandelsdirektivet og en handlingsplan for energieffektivisering. EU er nå på god vei til å nå disse målene. For eksempel viste en rapport fra Europas miljøbyrå (EEA) nylig at 62 % av investeringene i energiproduksjon i 2009 var innen fornybar energi. I tillegg arbeides det nå med å implementere den 3. energimarkedspakken som tar sikte på å skape ett felles, integrert paneuropeisk energimarked.

2011 vil være året hvor EU vil legge rammene for hvordan Europas energimiks vil utvikle seg de neste 40-årene, slik at EU kan bidra til å nå FNs klimamål om begrense den globale oppvarmingen til 2 grader innen 2050. Dette vil de blant annet gjøre ved presentere et veikart mot 2050, foreslå finansieringsverktøy for infrastrukturutbygging og sikre implementering av fornybardirektivet i medlemslandene og EØS.

Norge er med i det indre energimarkedet gjennom EØS, og er også fullt integrert i det nordiske strømmarkedet. Utviklingen i EU vil føre til at Norge fremover vil knyttes tettere og tettere til det europeiske energimarkedet. Pr. i dag dekker Norge allerede 20% av EUs gassbehov.

Norge kan være Europas grønne batteri, og ikke bare å nå egne klimaforpliktelser, men også å bidra til at EU når sine. Norsk vannkraft kan sikre energi, når det er mangelvare i våre naboland, og vind- og solenergi kan føre vann tilbake i magasinene ved kapasitet. Norge har satt seg på sidelinjen i debatten om Europas framtidige energipolitikk ved at man implementerer lovgivning for sakte (eks: fornybardirektivet, takdirektivet og den 3. Energimarkedspakken) eller at man ikke bidrar på konsultasjoner hvor man har mulighet (eks: EUs energiveikart for 2050 med frist 7. mars) hvor man kunne posisjonert Norge som et av flere grønne batteri i Europa.

Vi krever derfor at:

• Norge implementerer fornybardirektivet, som medfører en norsk målsetting i tråd med formelen brukt for byrdefordeling blant EU-landene, i tråd med det norske klimaforliket.
• Norge implementerer den 3. Energimarkedspakken snarest og at NVE blir fullverdig medlemskap i det Europeiske Regulatorbyrået ACER.
• Regjeringen iverksetter nasjonale tiltak snarest som gjør at Norge oppfyller EUs mål om 20% energieffektivisering innen 2020.
• Regjeringen tidlig informerer offentligheten og inviterer til debatt om sine posisjoner knyttet til finansiering av infrastruktur, energiveikartet mot 2050 og handlingsplan for energieffektivisering.
• Videre må Regjeringen sikre at de deltar og bidrar i alle relevante beslutnings- og diskusjonsfora hvor de kan få tilgang. For eksempel formelle konsultasjoner, relevante arbeidsgrupper i Kommisjonen, uformelle ministermøter, møteplasser i Europaparlamentet, og i EUs byråer hvor mer og mer av uformingen og tolkningen av EUs regelverk finner sted.

(forslaget ble foreslått delvis innarbeidet i det politiske arbeidsprogrammet)

Målsaka har alltid vore inspirert av internasjonale og spesielt europeiske impulsar. Fleire av dei nynorske føregangsmennene var europeisk orienterte. Eg kan nemne Ivar Aasen, og ikkje minst Arne Garborg og Aasmund O. Vinje. Dette heng saman med at norsk kultur ikkje kan isolere seg, men må utvikle seg i samspel med det beste frå andre kulturar.

Eg meiner EU styrkjer det språklege og kulturelle mangfaldet i Europa i dag og fungerer som ei av dei viktigaste motvektene til den angloamerikanske påverknaden. Ein medlemskap vil sikre Noreg innverknad i den alleuropeiske politiske samskipnaden som EU er. Berre slik kan vi sikre sjølvråderetten og innverknad på vår eigen kvardag.

Språkleg mangfald i EU
Demokrati er avhengig av kommunikasjon, og kommunikasjon er avhengig av språk. Med dei mange offisielle språka sine vil EU kommunisere med borgarane – på deira eige språk. EU nyttar fleire språk enn andre internasjonale organisasjonar. NATO og Europarådet har til dømes berre to offisielle språk og FN har seks. Etter EU-utvidinga austover har talet på offisielle språk i EU auka frå 11 til 23.

Ikkje-diskriminering og rett til innsikt er mellom dei grunnleggjande demokratiske prinsippa som ligg bak dette talet. Dei lovene som er i eit demokrati, skal vere forståelege for alle borgarane. Lovgjevinga til EU skal derfor vere tilgjengeleg for folket i medlemslanda på deira eige språk, og det skal ikkje vere nokon skilnad mellom den måten folk i store og små land blir handsama på. Statusen som offisielt språk i EU inneber konkret at alle EU-borgarane kan vende seg til EUs institusjonar og få svar på sitt eige språk, at offentlege EU-møte blir tolka og at lovgjeving blir omsett. Ministrane i medlemslanda kan snakke på sitt eige språk på møta i EUs ministerråd, og ein svensk europaparlamentarikar, til dømes, kan tale i Europaparlamentet på svensk.

EU er eit mangfald av ulike kulturar som lever side om side, og EU viser gjennom ord og handling at dei vil ta vare på og styrkje dette mangfaldet. Med ord bind EU seg til å «respektere det kulturelle, religiøse og det språklege mangfaldet», slik det heiter i EUs charter for grunnleggjande rettar. Det «språklege mangfaldet» omfattar dei offisielle språka og dei mange regionale og mindre utbreidde språka. EU medverkar gjennom handling mellom anna til å fremje språkopplæring. Utdanningsprogram som Socrates og Leonardo brukar om lag 240 millionar kroner årleg på opplæring i ulike EU-språk. Medieprogrammet støttar mellom anna teksting av europeiske filmar som blir viste i andre land. Kulturprogrammet gjev støtte til europeisk litteraturutveksling og litterære omsetjingar. Nynorskskrivande forfattarar som Kjartan Fløgstad, Carl-Frode Tiller og Bjørn Sortland har blitt omsette med støtte frå dette programmet. Carl-Frode Tiller fekk også EU sin prestisjefylte litteraturpris i 2009 for sitt nynorske verk Innsirkling.

Også verka til fleire andre norske forfattarar har blitt omsette med hjelp frå EU: Herbjørg Wassmo kan som følgje av EU-støtte lesast på fransk og Anne-Cath. Vestly er omsett til litauisk. I 2000, 2001 og 2004 fekk Samlaget i alt omkring 285 000 kroner i støtte for å omsetje europeisk litteratur til nynorsk – forfattarar som Harold Pinter, Nathalie Sarraute og David Harrower blei på denne måten tilgjengelege for eit nynorsklesande publikum. Totalt fekk norske forlag 10,9 millionar kroner i støtte frå kulturprogrammet frå 2000-2006.

Språka blir styrkte i EU
Ein konsekvens av ynsket til medlemslanda om eit fleirspråkleg samarbeid er at tolkar og omsetjarar er viktige i EUs kvardag: Kvar tredje akademikar som er tilsett i EU, er omsetjar eller tolk. Det er klart at det fleirspråklege kostar – for å vere meir nøyaktig kostar det om lag ein kaffikopp i året per innbyggjar. Den kaffikoppen er europearane villige til å betale for å ta vare på det språklege mangfaldet. Til dømes var det i mange år forbode å undervise i sardinsk på Sardinia (sardinsk er eit eige språk som ligg nærare latin enn det noverande italiensk, og liknar meir på katalansk enn italiensk). Då EU vedtok politikken om språkleg mangfald endra også Italia politikk, og no er det lov å undervise i sardinsk att på Sardinia, ein føresetnad for å halde språket i hevd. Den offisielle politikken og dei praktiske handlingane til EU er å styrkje språka og språkleg mangfald i landa, ikkje underkue dei.

Mange hevda at stillinga til dei mange ulike språka kom til å bli svekt då EU blei utvida frå 15 til 27 land. Tvert imot har utvidinga medverka til å setje fokus på dei språklege verdiane i EU, og EU har forplikta seg til å ta vare på den fleirspråklege karakteren sin. Det har vore vurdert å gjere katalansk, baskisk og walisisk til offisielle språk i EU, og Europaparlamentet har alt opna for at desse språka kan nyttast i deira møte. Gælisk vart offisielt EU-språk 1 januar 2007. Innsatsen EU gjer for det språklege mangfaldet er eit kraftig argument overfor kritikarane som hevdar at EU fjernar det nasjonale særpreget. I 2007 lanserte EU ein ny språkpolitikk som igjen stadfestar kor viktig det språklege mangfaldet er i EU, og dei lanserte ei rekkje tiltak for å utvikle dette vidare.

Norsk og norskdom i EU
Mange trur nynorsken kjem til å tape dersom Noreg blir med i EU. Eg trur det motsette. Vi vil mellom anna kunne få mange tekstar omsette til nynorsk frå til dømes svensk, fransk eller engelsk, fordi EU ikkje legg nokon føringar for om dei norske omsetjarane omset til nynorsk eller bokmål. Nynorsk og bokmål er sidestilte i Noreg, og det vil difor vere ei nasjonal politisk avgjerd om denne omsetjinga skjer til bokmål eller nynorsk. Alternativet er at det blir som i dag, på andre språk enn det norske.

Ein medlemskap vil ikkje gjere noko med dei nasjonale utfordringane som vi står overfor dersom einskilde politiske parti får det som dei vil. Målkampen må framleis kjempast i skulen, på Stortinget og i media. Ein EU-medlemskap vil gje oss høve til å bruke fleire av støtteordningane og tiltaka i EU som fremjar det kulturelle og språklege mangfaldet i Europa. Vi vil òg få høve til å påverke og støtte oss til den offensive europeiske språkpolitikken. I tillegg får vi delta saman med dei europeiske naboane våre i å forme den felles framtida vår i verda og i Europa.

Ein versjon av denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid, laurdag 19. august 2006. Oppdatert januar 2010 for Norsk Målungdom sitt debatthefte.

Triggered by the up-coming parliamentary elections in Norway and the Icelandic application for EU membership, a light breeze of European debate has entered the political sphere in Norway. The Norwegian Parliamentary elections are held on 14 September, and the EU might, or at least should, become one of the outsider issues.

Iceland triggers a debate, but not the application

The Icelandic EU-application started the discussion on the future of the EEA-agreement. No one seems to know what will happen if the EEA-agreement only has two signatories. What would happen if Norway and Liechtenstein disagree on an issue? There are, therefore, credible rumours that both Andorra and San Marino are looking into joining EFTA and signing up to the EEA-agreement. This would make the EEA-solution effectively a way for microstate’s in Europe to upgrade their relations with the EU, without receiving full membership. Whether it is in the interest of Norway to have these microstates as teammates when dealing with the much larger team of EU member states on their other hand is, at best, questionable. But Iceland cannot alone trigger an application debate in Norway, for that read my previous analysis of the issue.

The political debate pushed by the conservatives, while Labour and the Progress party pretends the EU does not exist

The conservative party, Høyre, has thus been pushing the second largest party in Norway, the Progress Party (Fremskrittspartiet), to take a stand on the issue of EU membership. They more recently also demanded that the pro-European Labour party also took a stronger stance on EU-issues. Høyre deserves credit for raising the debate, but their motives are questionable as they did very little to discuss the EU when they were in government four years ago. It can be argued that they are using the EU-issue to win voters and distinguish themselves from the Progress Party.

This year, however, they have promised not to join a government that would block a potential application (as has been the case with past government coalitions on the left and right). The liberal party, Venstre, has also moved closer to the pro-European ranks, as they adopted a party programme for the elections where they would not block another application. The centre-right alternative, therefore, seems to have a more pro-European profile than their centre-left counterparts. The Centre Party and the Socialist Left party are strongly opposed to membership, and the Labour Party, majority coalition partner, is (very) quietly in favour. However, it is commonly accepted that the Labour Party must be driving any serious bid to join the Union, as they are the largest political movement with strong ties to the trade unions.

The data-retention directive might become an issue

The one EU issue that could become the “hot potato” in the elections is the very belated discussion on the data-retention directive (adopted by the EU 15 March 2006), which has been causing wide spread debate in the blogosphere for over a year. Now the campaign against the directive is becoming more and more vocal as the elections approach, and (especially young) politicians from all political strands are speaking out against it. The difference with this “veto”-campaign from earlier ones (such as the one against the services directive) is that some of its loudest voices are normally considered very pro-European. This gives the campaign much more strength, as previous campaigns often have been seen as a way for the eurosceptics to rid themselves of the EEA-agreement. For more infromation, read my previous blog-entry on the topic.

- Lets order another impact assessment!

At the end of the day, the debate over this directive is in essence about Norway’s (lack of) decision-making influence through the EEA-agreement. As a member of the EEA-agreement, Norway has to accept any directive from the EU without having a democratic say, unlike the voting power it would have as a member of the EU. The options are bi-lateral free-trade agreement or full membership. But most likely, we will continue with the EEA and the government will resolve the problem by issuing a study and an impact assessment and maybe another study and stall it till after the election…

Conclusion: the head in the sand is the easiest way out

So, what is the conclusion? I personally hope that the EU will be a prominent issue in the elections, as our relation with Europe is of crucial importance in how we conduct domestic politics and on a whole range of international issues such as climate change and energy security where the EU plays a key role. Is this likely? Probably not, as Norwegian politicians prefer to stick their head in the sand and pretend that the world (or at least the EU) around them does not exist.

Head in the hand. Source.

A recent Norwegian study argues that the EEA agreement has ‘made Norway a de facto EU member’, implementing most of the rules without a say in the decision-making. This is a very interesting paper that deserves much more attention than it so far has received . Sadly, no Norwegian media seem to have picked up on it, as the debate regarding the Norwegian democratic deficit (or fax democracy as it is also called) in our relation to the EU seem to be a non-issue in the Norwegian political debate. Read the full study here.

Member states of the EEA agreement

It seems difficult to foresee that Norway will join the EU any time soon, as Norwegians narrowly have voted no to EU membership twice (1972 and 1994) and the oil-economy seems less affected by the world’s financial crisis so far.

Previous applications have not been triggered by domestic/internal events

Norwegian politicians seem to lack the political clout and guts to raise the debate, as the question is the most contentious and divisive in Norwegian politics. The 1972 application came as a result of the British application, where both Norway and Denmark applied. The 1994 application came as a result of the Swedish application. In other words, external events seem to trigger the membership debates in Norway.

Three events that can trigger an EU application in Norway

There are currently three external events I believe can trigger an EU-debate in Norway:

• Iceland applies for membership to the EU. This will leave Norway “alone” in the EEA-agreement together with Lichtenstein. EFTA will become even more irrelevant. More importantly, Iceland will be on the other side of the negotiation table when Norway negotiates their fishery agreements with the EU. This is a situation I think is unacceptable for Norwegian fishing industry who has always regarded themselves as big brothers to Iceland. Norwegian newspaper VG reported on the issue today.
• Increased pressure from Russia. Norway is currently in a long-standing border dispute with Russia for more than 30 years. If Russia continues to reassert itself in the North, Norwegians might start feeling lonely without international support for their claims. EU-membership might seem like the only viable option to secure Norwegian interests’ in the High North. Read more about it here:  Norway Urges Russia to Stick to International Law in Arctic , President Medvedev threatens Russian Arctic annexation
• Economic depression. The main rationale used to explain why Norway is outside the EU is that the Norwegian economy has been going so well due to the oil discoveries in the 70ies, leaving Norway as one of the best countries to live in world wide. Many Norwegians thus have not had a clear economic incentive to join the union. If the economy (sadly) is weakened, EU-membership might seem as the option that can boost the economy, as it has been in almost all the new member states of the union.

Read an old, but still good, analysis from the International Herald tribune on the pros and cons in the Norwegian EU debate

Do you think can trigger a new Norwegian application to the EU?

]]> http://www.myrstad.eu/will-iceland-push-the-norwegian-eu-debate/feed/ 4