Målsaka har alltid vore inspirert av internasjonale og spesielt europeiske impulsar. Fleire av dei nynorske føregangsmennene var europeisk orienterte. Eg kan nemne Ivar Aasen, og ikkje minst Arne Garborg og Aasmund O. Vinje. Dette heng saman med at norsk kultur ikkje kan isolere seg, men må utvikle seg i samspel med det beste frå andre kulturar.

Eg meiner EU styrkjer det språklege og kulturelle mangfaldet i Europa i dag og fungerer som ei av dei viktigaste motvektene til den angloamerikanske påverknaden. Ein medlemskap vil sikre Noreg innverknad i den alleuropeiske politiske samskipnaden som EU er. Berre slik kan vi sikre sjølvråderetten og innverknad på vår eigen kvardag.

Språkleg mangfald i EU
Demokrati er avhengig av kommunikasjon, og kommunikasjon er avhengig av språk. Med dei mange offisielle språka sine vil EU kommunisere med borgarane – på deira eige språk. EU nyttar fleire språk enn andre internasjonale organisasjonar. NATO og Europarådet har til dømes berre to offisielle språk og FN har seks. Etter EU-utvidinga austover har talet på offisielle språk i EU auka frå 11 til 23.

Ikkje-diskriminering og rett til innsikt er mellom dei grunnleggjande demokratiske prinsippa som ligg bak dette talet. Dei lovene som er i eit demokrati, skal vere forståelege for alle borgarane. Lovgjevinga til EU skal derfor vere tilgjengeleg for folket i medlemslanda på deira eige språk, og det skal ikkje vere nokon skilnad mellom den måten folk i store og små land blir handsama på. Statusen som offisielt språk i EU inneber konkret at alle EU-borgarane kan vende seg til EUs institusjonar og få svar på sitt eige språk, at offentlege EU-møte blir tolka og at lovgjeving blir omsett. Ministrane i medlemslanda kan snakke på sitt eige språk på møta i EUs ministerråd, og ein svensk europaparlamentarikar, til dømes, kan tale i Europaparlamentet på svensk.

EU er eit mangfald av ulike kulturar som lever side om side, og EU viser gjennom ord og handling at dei vil ta vare på og styrkje dette mangfaldet. Med ord bind EU seg til å «respektere det kulturelle, religiøse og det språklege mangfaldet», slik det heiter i EUs charter for grunnleggjande rettar. Det «språklege mangfaldet» omfattar dei offisielle språka og dei mange regionale og mindre utbreidde språka. EU medverkar gjennom handling mellom anna til å fremje språkopplæring. Utdanningsprogram som Socrates og Leonardo brukar om lag 240 millionar kroner årleg på opplæring i ulike EU-språk. Medieprogrammet støttar mellom anna teksting av europeiske filmar som blir viste i andre land. Kulturprogrammet gjev støtte til europeisk litteraturutveksling og litterære omsetjingar. Nynorskskrivande forfattarar som Kjartan Fløgstad, Carl-Frode Tiller og Bjørn Sortland har blitt omsette med støtte frå dette programmet. Carl-Frode Tiller fekk også EU sin prestisjefylte litteraturpris i 2009 for sitt nynorske verk Innsirkling.

Også verka til fleire andre norske forfattarar har blitt omsette med hjelp frå EU: Herbjørg Wassmo kan som følgje av EU-støtte lesast på fransk og Anne-Cath. Vestly er omsett til litauisk. I 2000, 2001 og 2004 fekk Samlaget i alt omkring 285 000 kroner i støtte for å omsetje europeisk litteratur til nynorsk – forfattarar som Harold Pinter, Nathalie Sarraute og David Harrower blei på denne måten tilgjengelege for eit nynorsklesande publikum. Totalt fekk norske forlag 10,9 millionar kroner i støtte frå kulturprogrammet frå 2000-2006.

Språka blir styrkte i EU
Ein konsekvens av ynsket til medlemslanda om eit fleirspråkleg samarbeid er at tolkar og omsetjarar er viktige i EUs kvardag: Kvar tredje akademikar som er tilsett i EU, er omsetjar eller tolk. Det er klart at det fleirspråklege kostar – for å vere meir nøyaktig kostar det om lag ein kaffikopp i året per innbyggjar. Den kaffikoppen er europearane villige til å betale for å ta vare på det språklege mangfaldet. Til dømes var det i mange år forbode å undervise i sardinsk på Sardinia (sardinsk er eit eige språk som ligg nærare latin enn det noverande italiensk, og liknar meir på katalansk enn italiensk). Då EU vedtok politikken om språkleg mangfald endra også Italia politikk, og no er det lov å undervise i sardinsk att på Sardinia, ein føresetnad for å halde språket i hevd. Den offisielle politikken og dei praktiske handlingane til EU er å styrkje språka og språkleg mangfald i landa, ikkje underkue dei.

Mange hevda at stillinga til dei mange ulike språka kom til å bli svekt då EU blei utvida frå 15 til 27 land. Tvert imot har utvidinga medverka til å setje fokus på dei språklege verdiane i EU, og EU har forplikta seg til å ta vare på den fleirspråklege karakteren sin. Det har vore vurdert å gjere katalansk, baskisk og walisisk til offisielle språk i EU, og Europaparlamentet har alt opna for at desse språka kan nyttast i deira møte. Gælisk vart offisielt EU-språk 1 januar 2007. Innsatsen EU gjer for det språklege mangfaldet er eit kraftig argument overfor kritikarane som hevdar at EU fjernar det nasjonale særpreget. I 2007 lanserte EU ein ny språkpolitikk som igjen stadfestar kor viktig det språklege mangfaldet er i EU, og dei lanserte ei rekkje tiltak for å utvikle dette vidare.

Norsk og norskdom i EU
Mange trur nynorsken kjem til å tape dersom Noreg blir med i EU. Eg trur det motsette. Vi vil mellom anna kunne få mange tekstar omsette til nynorsk frå til dømes svensk, fransk eller engelsk, fordi EU ikkje legg nokon føringar for om dei norske omsetjarane omset til nynorsk eller bokmål. Nynorsk og bokmål er sidestilte i Noreg, og det vil difor vere ei nasjonal politisk avgjerd om denne omsetjinga skjer til bokmål eller nynorsk. Alternativet er at det blir som i dag, på andre språk enn det norske.

Ein medlemskap vil ikkje gjere noko med dei nasjonale utfordringane som vi står overfor dersom einskilde politiske parti får det som dei vil. Målkampen må framleis kjempast i skulen, på Stortinget og i media. Ein EU-medlemskap vil gje oss høve til å bruke fleire av støtteordningane og tiltaka i EU som fremjar det kulturelle og språklege mangfaldet i Europa. Vi vil òg få høve til å påverke og støtte oss til den offensive europeiske språkpolitikken. I tillegg får vi delta saman med dei europeiske naboane våre i å forme den felles framtida vår i verda og i Europa.

Ein versjon av denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid, laurdag 19. august 2006. Oppdatert januar 2010 for Norsk Målungdom sitt debatthefte.

I thought I would use this opportunity to ask friends and others who are interested in EU politics their opinion, in order to bring back some innovative and wide ranging? answers. Feel free to write short or long answers. What do you think is, or should be, the EU’s next big project?

Some ideas that are suggested:

1. Should it be to battle climate change and at the same time ensure energy security for its citizens? If so, what do you believe is the best avenue to reach this goal?
2. Is it more important to create a true foreign policy, so that the EU can talk with one voice and be upon a level with major powers such as Russia, India and China?
3. Or is more institutional reform needed in the years to come, if so why? Could federalism be the answer?

Or should the EU focus on more issue specific policies that “matter” more to the citizens, such as:

1. Making its main priority to battle poverty, inequality and unemployment within the EU?
2. To improve research and education within the EU, in order to make Europe develop the best minds in order to be at the cutting-edge of innovation and wealth creation in the world? Is the new 2020 strategy that Barroso is talking about the answer?
3. To secure the borders of Europe and at the same time ensure more legal ways of immigration and protecting those in need of protection?
4. Or should it be a more ambitious enlargement policy and strive to include the Western Balkans and Turkey in the EU?

What is your opinion? What do you believe should be the EU’s next big project?

The horrible tragedy that struck Haiti a few days ago has shocked the world, due to the immense scale of the damages and human suffering the earthquake caused. Aid efforts are slowly coming into place, but alarming reports of criminal gangs killing and roaming the streets, as well as the lack of water, food and adequate protection is coming through the news wires every minute.

Taking a minute to reflect on this disaster – there is one issue that will emerge soon, if it hasn’t already: where shall all the homeless survivors, estimated to around 3 million people, live in the time to come?

From what I gather, this discussion has begun, as aid organisations and countries around the world have started pouring in money and resources for the immediate disaster relief. This will probably include suplying the basics of human subsistence: medicines, food, water and clothes. Temporary camps will probably also be set up around Haiti and in the neighbouring Dominican Republic. Many countries have temporarily halted the process of extraditing Haitian irregular (‘illegal’) migrants from their country, most notably the US and France. The US granted them temporary protection status for a limited period of up to 12-18 months. But this will probably be far from adequate, as the reconstruction process will take years, if not decades.

When hurricane Mitch struck Honduras and Nicaragua in 1999, millions of people were displaced in the region. Some of those people reached the border of the US and were granted temporary protection, as it was considered too unsafe to send them back home. The US Government used this justification:

Extension is warranted because there continues to be a substantial, but temporary, disruption of living conditions in Honduras resulting from Hurricane Mitch and Honduras remains unable, temporarily, to adequately handle the return of its nationals, as required for TPS designations based on environmental disasters (‘Extension of the designation of Honduras for Temporary Protected Status; Automatic Extension’ from Department of Homeland Security. U.S Citizenship and Immigration Services. (2007))

It could easily be argued that developed countries around the world, especially the US, should evacuate the weakest groups (injured, women and children) from Haiti as soon as possible in order to alleviate them from further suffering. The aid workers will have their hands full taking care of all the other victims of the earthquake. Those evacuated could receive a temporary protection status and would be able to move back to Haiti once there are adequate facilities such as housing, schools and hospitals in place. The EU on its side could activate the dormant Temporary Protection Directive, which establishes temporary protection during ‘mass influxes’ of certain displaced persons.

What do you think?

PS: have a look at this site – for more information on this topic

Place du Londres in Ixelles

Where to look for a flat?

There are a few good websites offering flats of various kinds:

• One of the most extensive sites for flats in Belgium is Immoweb, a site I used to find my current flat.
• There are several websites for expats, one of them is this expatica.com and it offers many good tips on how to settle in in Belgium. If you are looking for flat now, many flats are posted in their classified section. There are several other xpats site, among them is Xpats listing a few flats right now.
• The Francophone website Quefaire.be has also been recommended to me by a friend as it has many adds too.
• As many of those moving to Brussels are newly educated or having an internship, maybe a flatshare is more of interest, then the Appartager.be has been recommended to me.

I am sure there are other sites out there as well, but this could at least be a start.

Which area to live?

The second thing you will need to consider is WHERE you want to live, but that really depends on your preferences. There are already a few websites with descriptions of the various areas, at expatica and here. Many expats prefer to live in the “bubble” of Ixelles (post code 1050) as it is close to the EU-institutions and has quite a good restaurant scene around Boniface and Flagey.

Do you have any other recommendations?

Triggered by the up-coming parliamentary elections in Norway and the Icelandic application for EU membership, a light breeze of European debate has entered the political sphere in Norway. The Norwegian Parliamentary elections are held on 14 September, and the EU might, or at least should, become one of the outsider issues.

Iceland triggers a debate, but not the application

The Icelandic EU-application started the discussion on the future of the EEA-agreement. No one seems to know what will happen if the EEA-agreement only has two signatories. What would happen if Norway and Liechtenstein disagree on an issue? There are, therefore, credible rumours that both Andorra and San Marino are looking into joining EFTA and signing up to the EEA-agreement. This would make the EEA-solution effectively a way for microstate’s in Europe to upgrade their relations with the EU, without receiving full membership. Whether it is in the interest of Norway to have these microstates as teammates when dealing with the much larger team of EU member states on their other hand is, at best, questionable. But Iceland cannot alone trigger an application debate in Norway, for that read my previous analysis of the issue.

The political debate pushed by the conservatives, while Labour and the Progress party pretends the EU does not exist

The conservative party, Høyre, has thus been pushing the second largest party in Norway, the Progress Party (Fremskrittspartiet), to take a stand on the issue of EU membership. They more recently also demanded that the pro-European Labour party also took a stronger stance on EU-issues. Høyre deserves credit for raising the debate, but their motives are questionable as they did very little to discuss the EU when they were in government four years ago. It can be argued that they are using the EU-issue to win voters and distinguish themselves from the Progress Party.

This year, however, they have promised not to join a government that would block a potential application (as has been the case with past government coalitions on the left and right). The liberal party, Venstre, has also moved closer to the pro-European ranks, as they adopted a party programme for the elections where they would not block another application. The centre-right alternative, therefore, seems to have a more pro-European profile than their centre-left counterparts. The Centre Party and the Socialist Left party are strongly opposed to membership, and the Labour Party, majority coalition partner, is (very) quietly in favour. However, it is commonly accepted that the Labour Party must be driving any serious bid to join the Union, as they are the largest political movement with strong ties to the trade unions.

The data-retention directive might become an issue

The one EU issue that could become the “hot potato” in the elections is the very belated discussion on the data-retention directive (adopted by the EU 15 March 2006), which has been causing wide spread debate in the blogosphere for over a year. Now the campaign against the directive is becoming more and more vocal as the elections approach, and (especially young) politicians from all political strands are speaking out against it. The difference with this “veto”-campaign from earlier ones (such as the one against the services directive) is that some of its loudest voices are normally considered very pro-European. This gives the campaign much more strength, as previous campaigns often have been seen as a way for the eurosceptics to rid themselves of the EEA-agreement. For more infromation, read my previous blog-entry on the topic.

- Lets order another impact assessment!

At the end of the day, the debate over this directive is in essence about Norway’s (lack of) decision-making influence through the EEA-agreement. As a member of the EEA-agreement, Norway has to accept any directive from the EU without having a democratic say, unlike the voting power it would have as a member of the EU. The options are bi-lateral free-trade agreement or full membership. But most likely, we will continue with the EEA and the government will resolve the problem by issuing a study and an impact assessment and maybe another study and stall it till after the election…

Conclusion: the head in the sand is the easiest way out

So, what is the conclusion? I personally hope that the EU will be a prominent issue in the elections, as our relation with Europe is of crucial importance in how we conduct domestic politics and on a whole range of international issues such as climate change and energy security where the EU plays a key role. Is this likely? Probably not, as Norwegian politicians prefer to stick their head in the sand and pretend that the world (or at least the EU) around them does not exist.

Head in the hand. Source.