Schengen er en by i Luxembourg hvor 5 av EUs medlemsland i 1985 ble enige om å fjerne interne grensekontroller, og ha en felles kontroll utad. I dag består samarbeidet av 26 land og 420 millioner innbyggere, inkludert Norge, å reise fritt innenfor området. Samarbeidet gjør det enklere å reise og frakte varer mellom land, samtidig som det er utviklet felles grensepolitikk og ført til tettere politi-, visum-, migrasjons- og justissamarbeid i EU.

Hvorfor denne motstanden mot Schengen?

I Frankrike har Nicolas Sarkozy og andre motstandere av Schengen i den franske valgkampen trukket fram at det årlig kommer 400 000 irregulær innvandrere (begrepet «ulovlig» brukes mest) inn i EU, og ønsket derfor gjeninnføre grensekontroll med mindre «EU løser problemet». Det de utelater å nevne at de fleste av disse «ulovlige innvandrerne» kommer lovlig inn i landet og heller overtrer visum-bestemmelsene, og har lite med de åpne grensene til Belgia, Tyskland og Italia å gjøre. «Stengte» grenser vil med andre ord ikke redusere mye antallet personer som tar seg inn i landet irregulært fordi de fleste som kommer til Europa kommer inn lovlig med fly, tog eller båt og har gyldig innreisebevis. Hovedkonsekvensen vil være enorme køer på alle franske grenseoverganger og en fortsatt stor utfordring med at personer kommer til landet uten å be om tillatelse for å bli.

Dessuten viser mye forskning at dersom man «stenger» grensen ett sted, finner man alltid et hull et annet sted, samt gir en vitamininnsprøytning til kriminelle grupper som livnærer seg på menneskesmugling og annen ulovlig virksomhet som ofte følger med som trafficking, narkotikasmugling osv. Det er bare å se til USA, hvor milelange gjerder på grensen til Mexico har gjort lite med antallet personer som kommer seg «ulovlig» til landet. Det samme kan sies som Storbritannia, som ikke er en del av Schengen, og hvor det anslås at de har en av de høyeste andelene irregulære innvandre i EU.

Når dette er sagt, så betyr det ikke at det ikke er problemer med slik Schengen fungerer i dag. Den greske grensen mot Tyrkia trekkes ofte frem som eksempel. Her «strømmer» flyktninger og innvandrere over i store tall hver uke, opp til 50 000 personer i året, delvis som en følge av konfliktene i Midtøsten og strengere grensekontroll i andre deler av Middelhavet. I tillegg bør det legges til at deler av den franske motstanden mot Schengen også henger sammen med bevegelsen av spesielt Rom-befolkningen innenfor Schengen etter at Romania og Bulgaria fikk lettet visumrestriksjonene.

Hva er løsningen?

Løsningen kommer an på hva vi definerer som problemet. Man kan se på såkalte push- og pull-faktorer i landet man befinner seg i og hva som gjør at folk drar fra landet de kommer fra. For eksempel i Italia er det et stort marked for uorganisert, «ulovlig» arbeidskraft i landbruket. De er billige i drift, kan jobbe lange dager og tar ikke ferie. Skal man gjøre noe med irregulær innvandring må man se på mulighetene for lovlig, regulert innvandring, slik at man møter arbeidsmarkedsbehovene. Dette bør kombineres med streng kontroll og seriøse straffer for arbeidsgiverne som ansetter personer ulovlig.

Debatten om Schengen kommer nok til å fortsette også etter det franske valget som en følge av økende innvandringsskepsis i hele Europa, samt (foreløpig) avtagende tillit mellom landene som deltar i samarbeidet. EU jobber nå med en reform av Schengen, men det er ikke ventet store endringer bortsett fra at grensekontrollene i land som Hellas må bli bedre og at medlemsland får beholde retten til å gjeninnføre grensekontroll i opp mot 30 dager dersom de mener det er riktig (Kommisjonen vil endre det til fem dager). Men det er fortsatt ingen som seriøst ønsker å avskaffe Schengen og det er en god ting.

Dersom du ønsker mer informasjon om Frankrikes motstand mot Schengen, anbefaler jeg deg å lese Hugo Bradys og Centre for Europeans Reform (CER) artikkel fra 30. april. Dersom du har meninger eller innspill så skriv dem gjerne i kommentarfeltet eller via sosiale medier. 

(Artikkelen stod først på trykk på nettstedet politiskenyheter.no 11. mai.

Statistikken fanger ikke opp de som går tilbake til skolebenken, har en deltidsjobb, bor hjemme, eller rett og slett ikke registrerer seg. I Spania og Italia snakkes det om en arbeidsledighet blant unge mennesker på opp mot 70 prosent. I Nord-Irland har ledigheten blant unge steget med 155 prosent siden 2008, ifølge BBC 17. januar 2012. En rapport 12. januar fra Eurofound, et EU-byrå for arbeidslivsvilkår, slår også fast at krisen rammer unge mer enn andre, og at menn er mer utsatt enn kvinner. Dette henger sammen med at flere typiske mannsyrker i industrien er spesielt hardt rammet av krisen, og av global konkurranse generelt. I tillegg er de som har en funksjonshemning, er innvandrere, har lav utdanning eller bor i utkantstrøk spesielt utsatt.                                                                                                                                                                              

Hvorfor er det viktig å bry seg om ungdomsledighet?
Ungdomsledighet har konsekvenser både på makro- og mikronivå. Rapporten anslår at ungdomsledighet (i dette tilfellet personer under 25 år) koster 2 milliarder euro i uken og ca. 100 milliarder euro i året (i trygdeutbetalinger, tapte skatteinntekter etc), noe som tilsvarer 1 prosent av Europas samlede BNP. Videre er de langsiktige konsekvensene av ungdomsledighet sosial uro, at unge mistet troen på samfunnsmodellen og at politikerne kan løse problemene for dem, i tillegg til at arbeidslivet mister en innovativ, skapende og arbeidsvillig ressurs. På mikronivået kan ledighet over en viss periode føre til isolasjon, utnytting i form av ubetalt arbeid, manglende mestringsfølelse, mentale og fysiske problemer og i verste fall føre ungdom inn i en kriminell løpebane. Dette er et fåtall av konsekvensene, men det bør være én viktig motivasjon til å få europeisk økonomi tilbake på fote. For til syvende og sist er det enkeltmennesker krisen går utover.

Hva kan gjøres?
Det må skje noe på alle nivåer i samfunnet. Kommunene kan for eksempel legge til rette for mer samarbeid mellom bedrifter og skoler. De bør se på muligheter for å belønne bedrifter som ansetter unge, nyutdannede personer. I EU fokuseres det nå mye på å gjøre det enklere å starte små og mellomstore bedrifter, ved å redusere byråkratiet og styrke støtteordninger for oppstartsbedrifter, som typisk settes i gang av unge mennesker. I tillegg lanserte Kommisjonen rett før jul et initiativ som kalles ‘Youth Opportunities Initiative’ som blant annet tar sikte på å hjelpe unge til å fullføre utdanning, finne jobb og legge ut lærlingeplasser. Hva mener du bør gjøres for å bekjempe ungdomsledighet?

(artikkelen ble først publisert på politiskenyheter.no)

I etterkant har flere kommentatorer påpekt at EU er langt fra ute av krisen, og at kriselånene som ble innvilget forrige bare utsatte problemet ytterligere og man venter spent på utviklingen i Hellas, Spania og Portugal for å nevne noen. En annen sak som fikk lite oppmerksomhet, men som betyr mye for Europa, er at Serbia ble innvilget såkalt kandidatstatus for medlemskap i EU.

Hva betyr dette i praksis?

Praktisk betyr dette at Serbia er et stort skritt nærmere reelle forhandlinger (det må et eget vedtak til for at de kan åpne forhandlinger, EU avventer valget i Serbia) med EU på alle 35 saks- og lovområdene som finnes, som for eksempel hvordan de skal implementere EUs strenge miljølovgivning. Dette er viktig fordi for hvert område (“kapittel”) hvor det nåes enighet, betyr det at Serbia, i alle fall på papiret, følger de samme reglene som andre EU-land. Det betyr at investorer og personer som vil starte bedrifter (les: skape arbeidsplasser) eller annen virksomhet mer sannsynlig vil gjøre det. Dette vil skape vekst og optimisme blant en relativt sett ung og velutdannet befolkning.

Hva betyr det politisk?

Politisk betyr kandidatstatusen enormt mye. Man må ikke glemme at det var Serbia med Milosevic som ledet an i krigen på 90-tallet, og at den euroskeptiske nasjonalismen har fortsatt å henge over landet. Med fremgangen i forhandlingene med EU vinner de progressive, liberale kreftene frem i Serbia, og viser sitt folk at de kan levere stabilitet og fremgang. Dette fratar dem selvsagt ikke ansvaret for å fortsette reform av for eksempel justissektoren og å øke innsatsen mot organisert kriminalitet og korrupsjon, men EUs ledere har gitt de positive kreftene i Serbia og regionen en vitamininnsprøyting de trengte. Kandidatstatusen kan også motivere og fungere som et spark bak for spesielt to andre land på Balkan.

Makedonia som tidligere har vist positive takter i forhold til reform, har det siste året stagnert med til tider barnslig oppførsel i forhold til navnekrangelen med Hellas. Den makedoniske regjeringen bygget en kjempestatue av Aleksander den Store midt i hovedstaden Skopje (for å provosere grekerne), samt at de fornærmet EUs utvidelseskommissær, deres nærmeste allierte i EU. Bosnia-Herzegovina sliter med intern uenighet og klarer ikke samle seg om en konsensus om veien videre. Mye av dette på grunn av vanskelig og komplisert maktfordeling (Dayton-avtalen), som deler landet tre deler, basert på etnisk tilhørighet (bosnisk, kroatisk og serbisk). Forhåpentligvis kan kroatisk medlemskap i EU (fra 1. juli 2013) og Serbias fremgang motivere dem til mer samarbeid.

Men den største nøtten på Balkan, og neste hinder for Serbia, vil være løsningen på Kosovo-spørsmålet.

(artikkelen ble først publisert på politiskenyheter.no.)

Mens FNs klimaforhandlingene står i stampe, går EU foran både gjennom å oppfylle sine Kyoto-forpliktelser, og stake ut kursen for et lavutslippssamfunn i 2050. Mens EU i høy takt vedtar nye regler for å oppfylle disse målene, er det merkelig å se at Norge som energinasjon prøver å forhandle ned EUs fornybardirektiv.

EU vedtok i 2007 de ambisiøse klimamålene om 20 % fornybar energi, 20 % energieffektivisering og 20 % kutt av klimagasser. Deretter fulgte medlemslandene og Europaparlamentet opp i 2008 med å vedta fornybardirektivet, kvotehandelsdirektivet og en handlingsplan for energieffektivisering. EU er nå på god vei til å nå disse målene. For eksempel viste en rapport fra Europas miljøbyrå (EEA) nylig at 62 % av investeringene i energiproduksjon i 2009 var innen fornybar energi. I tillegg arbeides det nå med å implementere den 3. energimarkedspakken som tar sikte på å skape ett felles, integrert paneuropeisk energimarked.

2011 vil være året hvor EU vil legge rammene for hvordan Europas energimiks vil utvikle seg de neste 40-årene, slik at EU kan bidra til å nå FNs klimamål om begrense den globale oppvarmingen til 2 grader innen 2050. Dette vil de blant annet gjøre ved presentere et veikart mot 2050, foreslå finansieringsverktøy for infrastrukturutbygging og sikre implementering av fornybardirektivet i medlemslandene og EØS.

Norge er med i det indre energimarkedet gjennom EØS, og er også fullt integrert i det nordiske strømmarkedet. Utviklingen i EU vil føre til at Norge fremover vil knyttes tettere og tettere til det europeiske energimarkedet. Pr. i dag dekker Norge allerede 20% av EUs gassbehov.

Norge kan være Europas grønne batteri, og ikke bare å nå egne klimaforpliktelser, men også å bidra til at EU når sine. Norsk vannkraft kan sikre energi, når det er mangelvare i våre naboland, og vind- og solenergi kan føre vann tilbake i magasinene ved kapasitet. Norge har satt seg på sidelinjen i debatten om Europas framtidige energipolitikk ved at man implementerer lovgivning for sakte (eks: fornybardirektivet, takdirektivet og den 3. Energimarkedspakken) eller at man ikke bidrar på konsultasjoner hvor man har mulighet (eks: EUs energiveikart for 2050 med frist 7. mars) hvor man kunne posisjonert Norge som et av flere grønne batteri i Europa.

Vi krever derfor at:

• Norge implementerer fornybardirektivet, som medfører en norsk målsetting i tråd med formelen brukt for byrdefordeling blant EU-landene, i tråd med det norske klimaforliket.
• Norge implementerer den 3. Energimarkedspakken snarest og at NVE blir fullverdig medlemskap i det Europeiske Regulatorbyrået ACER.
• Regjeringen iverksetter nasjonale tiltak snarest som gjør at Norge oppfyller EUs mål om 20% energieffektivisering innen 2020.
• Regjeringen tidlig informerer offentligheten og inviterer til debatt om sine posisjoner knyttet til finansiering av infrastruktur, energiveikartet mot 2050 og handlingsplan for energieffektivisering.
• Videre må Regjeringen sikre at de deltar og bidrar i alle relevante beslutnings- og diskusjonsfora hvor de kan få tilgang. For eksempel formelle konsultasjoner, relevante arbeidsgrupper i Kommisjonen, uformelle ministermøter, møteplasser i Europaparlamentet, og i EUs byråer hvor mer og mer av uformingen og tolkningen av EUs regelverk finner sted.

(forslaget ble foreslått delvis innarbeidet i det politiske arbeidsprogrammet)

I am looking for examples of EU legislation that is either passed in the last few years or is in the pipeline, which can/will have a positive or a negative effect on citizens at a local level, as I will be doing a presentation for a big group of EU-interested youth on Friday 4th February. Thanks for any feedback.

What do you think is the most important legislation passed with a big impact at the local level?