Serbia nærmere EU-medlemskap

Fredag 2. mars avsluttet EUs toppledere med blant annet Angela Merkel, Nicolas Sarkozy og David Cameron (om han kan kalles en EU-toppleder i disse dager) det til nå “kjedeligste” toppmøtet på en lang tid. Topp på agendaen var som vanlig Hellas, men mot normalt var ikke fokuset på krise, men på vekst. Med dette forsøkte EU-lederne å signalisere til EUs befolkning, og enda “viktigere”, markedet om at EU tar forsiktige steg ut av krisen.

I etterkant har flere kommentatorer påpekt at EU er langt fra ute av krisen, og at kriselånene som ble innvilget forrige bare utsatte problemet ytterligere og man venter spent på utviklingen i Hellas, Spania og Portugal for å nevne noen. En annen sak som fikk lite oppmerksomhet, men som betyr mye for Europa, er at Serbia ble innvilget såkalt kandidatstatus for medlemskap i EU.

Hva betyr dette i praksis?

Praktisk betyr dette at Serbia er et stort skritt nærmere reelle forhandlinger (det må et eget vedtak til for at de kan åpne forhandlinger, EU avventer valget i Serbia) med EU på alle 35 saks- og lovområdene som finnes, som for eksempel hvordan de skal implementere EUs strenge miljølovgivning. Dette er viktig fordi for hvert område (“kapittel”) hvor det nåes enighet, betyr det at Serbia, i alle fall på papiret, følger de samme reglene som andre EU-land. Det betyr at investorer og personer som vil starte bedrifter (les: skape arbeidsplasser) eller annen virksomhet mer sannsynlig vil gjøre det. Dette vil skape vekst og optimisme blant en relativt sett ung og velutdannet befolkning.

Hva betyr det politisk?

Politisk betyr kandidatstatusen enormt mye. Man må ikke glemme at det var Serbia med Milosevic som ledet an i krigen på 90-tallet, og at den euroskeptiske nasjonalismen har fortsatt å henge over landet. Med fremgangen i forhandlingene med EU vinner de progressive, liberale kreftene frem i Serbia, og viser sitt folk at de kan levere stabilitet og fremgang. Dette fratar dem selvsagt ikke ansvaret for å fortsette reform av for eksempel justissektoren og å øke innsatsen mot organisert kriminalitet og korrupsjon, men EUs ledere har gitt de positive kreftene i Serbia og regionen en vitamininnsprøyting de trengte. Kandidatstatusen kan også motivere og fungere som et spark bak for spesielt to andre land på Balkan.

Makedonia som tidligere har vist positive takter i forhold til reform, har det siste året stagnert med til tider barnslig oppførsel i forhold til navnekrangelen med Hellas. Den makedoniske regjeringen bygget en kjempestatue av Aleksander den Store midt i hovedstaden Skopje (for å provosere grekerne), samt at de fornærmet EUs utvidelseskommissær, deres nærmeste allierte i EU. Bosnia-Herzegovina sliter med intern uenighet og klarer ikke samle seg om en konsensus om veien videre. Mye av dette på grunn av vanskelig og komplisert maktfordeling (Dayton-avtalen), som deler landet tre deler, basert på etnisk tilhørighet (bosnisk, kroatisk og serbisk). Forhåpentligvis kan kroatisk medlemskap i EU (fra 1. juli 2013) og Serbias fremgang motivere dem til mer samarbeid.

Men den største nøtten på Balkan, og neste hinder for Serbia, vil være løsningen på Kosovo-spørsmålet.

(artikkelen ble først publisert på politiskenyheter.no.)


About this entry